Hva skal det overhovedet være til at ligge der oppe i isen å rode?
Tenkte Fridtjof Nansen. Jeg kommer tilbake til svaret.
For jeg er nemlig på tokt rundt Svalbard med forskningsprosjektet Arven etter Nansen. Det er norgeseliten. Og høyst sannsynlig verdenseliten. De virkelig gode. Folka som jobber for at vi skal forstå havet og isen og lufta og hvordan alt henger sammen. De sitter time etter time med tall og modeller og prøveresultater. De skrur sammen og tar fra hverandre og tenker ut kompliserte installasjoner som skal settes ned og tas opp på eksakt riktig posisjon i havet - på hundrevis, og noen ganger tusenvis av meters dyp. De er oppe hele natta for å måle temperaturer og saltinnhold og ta vannprøver overalt hvor vi er. Vel, ikke overalt, men faktisk på nøye planlagte punkter i havet. Der de vet de får mest ut av dataene og kan lese havet best. Fra en kunstner og ikke-forskers perspektiv er det helt rått. Alt de vet. Alt de har tenkt på. Alt det de før de har tenkt på.
 |
| Vannprøvetaking. Overalt. Alltid. |
Sånn at vi kan forstå jordkloden vår, forstå klimaet og endringene i klimaet. Det vil hjelpe oss alle å skjønne hvordan vi kan redde jordkloden. Det er det jeg føler. At de gjør en skikkelig viktig jobb. Hver og en eksperter på sitt felt. Ting jeg ikke noen gang hadde tenkt på at det kunne tenkes på å forskes på. Og det er så utrolig kult, jeg er så full av begeistring og hallelujastemning. Det er de forresten selv også, fulle av hallelujastemning når ting går som det skal. Og det gjør det ofte.
 |
| Forsker venter på at instrumenter skal komme til havoverflaten |
Når man venter på at en rigg (forklaring litt lengre ned) skal settes ut eller hentes inn, så kan det forresten også tenkes at en og annen forsker er litt bekymret for at det ikke skal gå sånn man vil.
For det kan jo ha skjedd noe, riggen kan jo ha blitt borte i løpet av det året eller to den har stått der. Det har skjedd før, og kommer til å skje igjen. Da er det litt greit å ta sorgene på forskudd sånn at man er sikker på at de blir noe av. Og man kan finne frem alle teoriene om hva som har skjedd. På forhånd.
Til oss ikke-forskere:
RIGG: en lang line, ofte hundrevis av meter, full av instrumenter som måler for eksempel vanntemperatur, trykk, saltinnhold i flere høyder. Dette forteller forskerne masse om hva som skjer under havoverflaten, det er sånn de leser havet. Flere rigger på bestemte punkter gjør at de kan se større sammenhenger, og dermed forstå havet bedre. Riggen settes settes ut med et tungt anker i bunn, og flyte-elementer oppover, slik at den står loddrett i vannet. Slik skal den stå å måle over en periode, gjerne et år eller to.
Men om man så faktisk finner den (som skjer nesten alltid), så kan den være vanskelig å se når den når havoverflaten igjen.
For det er jo mørkt.
Og veldig isete.
Og utstyret er ikke kjempestort.
Men dyrt. VELDIG dyrt. Pengene er én ting, men dataene som ligger i instrumentene - de er som julaften og bursdag på samme dag.
Da er det fint å ha teknikere ombord som vet hva de driver med. Som satte på de riktige instrumentene i fjor. Som tenkte på hvordan de lettest skulle kunne vare lenge, hvordan de skulle ha akkurat nok vekt og oppdrift, hvordan de lettest skulle kunne fåes intakte opp igjen. Og som har med reservedeler til alt man kan tenke seg og ikke tenke seg at trengs til det som skal settes ut igjen.
Er det noe de ikke har, så tror jeg forresten de bare bygger det selv. Lett.
Men likevel kan det altså skje at man ikke får hentet opp instrumentene som ble satt ut i fjor eller året før.. Og jeg tør påstå at forskerne ikke har helt samme tilnærming til det som kapteinen på båten.
Heldigvis sagt med et godt glimt i øyet, og absolutt på sin plass, for å lette litt på stemningen hos triste forskere som har mistet julegaver og bursdagsgaver og litt av seg selv der i havet… For det ser ut som det er det de føler. Dataer de har gledet seg vilt til å bruke videre i forskningen. Borte. Det er ingenting gøy med det.
Såpass skjønner jeg også.
 |
| Da riggen ikke var der... |
Nei så er det ingen hemmelighet at november på havet rundt 80 grader nord er mørk. Tidvis bølgete. Og isete. Og en litt vanskelig tid for å spotte isbjørn i tide og utide.
Men plutselig er det en som vil inn i spotlighten, ja det skjer det og!
Men ja, november på 81 grader nord ER mørk. Og jeg kan faktisk tenke meg at en og annen forsker har tenkt tanken om at novembertoktet ikke når helt opp til april-toktet. Uten at jeg vet.
Også Fridtjof Nansen hadde meninger om det. Han som levde så mye av sitt liv som havforsker og på søken etter kunnskap i nordområdene.
«Jeg har pokker så lite lyst på det ishavet nu" skrev han. «Dette er et hundeliv" sa han videre om havforskertilværelsen.
For Nansen tenkte overraskende ofte disse tankene, i følge bøkene hans. Men han skrev også at trøsten var at han hadde en viktig jobb å gjøre. Han søkte hele tiden etter mer kunnskap, han følte aldri at han ble ferdig, og han følte det ikke gikk fort nok.
Han ville vite mer. Alltid.
Han var overbevist om at havområdene rundt Spitsbergen kunne være nøkkelen til større forståelse av havet og atmosfæren. Han mente polarforskningen ville være et inntak til å forstå klimaet på hele kloden, og visjonen hans var:
«Lad oss skaffe rede på på Polhavet i sin fulle utstrekning fra overflaten til bunnen. La oss lære å kjenne alt om de fysiske forholdene i de egne.»
Så han kunne ikke la være. Interessen for å løse havets gåter veide så mye mer enn det faktum at han heller ville være i skogen.
Han følte hele tiden at hadde noe ugjort som han var sikker på han kunne gjøre bedre enn de fleste andre.
Så hva skal det overhovedet være til at ligge der oppe i isen å rode?
Jeg er ganske sikker på at forskerne ombord i forskningsskipet Kronprins Haakon i november 2019 kommer frem til det samme svaret som Fridjof Nansen. For det er en gjeng med så utrolig dedikerte folk, som alle har lyst til å gjøre en innsats. Interessen er den som lyser igjennom. Interessen for det de driver med, for å oppnå resultater. Higen etter å få brukt dataene de er her for å samle inn. Dette er folk som liker å jobbe. Som elsker jakten på kunnskapen om havet. Folk som er her fordi de VIL.
Det er ARVEN ETTER NANSEN.
Og så får de verdens beste mat og dessert servert hver dag da, det hjelper jo sikkert på.
Skrevet ombord på FF Kronprins Haakon, av Hege Holen Paulsrud #kunstnerpåtur