Siden det er oktober, så vil jeg bare minne dere på HEGEPROSJEKT før dere leser videre :)
Siden jeg fortsatt sliter med tanken på å måtte redde en fugl ut fra stuevinduet, så går jeg for eksponeringsterapi. I form av å dele dette innlegget jeg skrev for hundre år siden en gang til.
SÅ, NU KÖR VI:
Her om dagen leste jeg et innlegg om redsel og engstelse.
Om å være redd som barn.
Eller som voksen.
Om å tørre å gå inn i kjellerboden den mørkeste mørke kveld.
For VET du egentlig hva som er der innerst inne?
Jeg bare spør.
Og en veldig reflektert og smart leser kommenterte at skrekken er fugleangrep.
Ler du?
Nei det håper jeg ikke, for fugleskrekk er virkelig ikke noe å tulle med.
Jeg selv ble tvunget til å finne frem fuglehistorien min da jeg leste dette innlegget.
Den som var fortrengt. Eller ikke.
For hvordan i alle dager kan man fortrenge en fuglehistorie???
Ja jeg vet at noen sier de kan være "søte og små" og LIKSOM uskyldige, og vi HAR faktisk et par ganske så kule fuglehus i hagen - men det er IKKE min fortjeneste..
Ja det første der har faktisk min kjekke handyman - FUGLEELSKEREN - snekret helt selv!
Jeg, som ønsker meg det huset i riktig størrelse for å si det sånn, med sju soverom og gymsal og atelier og svømmehall og alt det der, må nok, enn så lenge, nøye meg med fuglehuset.
Legg merke til at det ligger noe på greina ved siden av huset - det er selvsagt et bedre måltid som min kjekke kokkeleringsmann - FUGLEELSKEREN - har laget til småfuglenene.
Jeg, som ønsker meg middag servert med de rette ingrediensene for å si det sånn, biff og fløte og asparges og vin og alt det er, må nok, enn så lenge, nøye meg med fuglematen.
han laget faktisk deilig middag til meg i dag, men det passer liksom ikke inn..
Nuvel.
Min fuglehistorie.
En av dem.
Det var en formiddag for noen år siden.
Mannen var på jobb, jeg var hjemme med en baby (som vanlig),
og eldstemann, som da var to år, var i barnehagen.
Det var varmt, og jeg ville åpne vinduet for å få inn litt luft til meg og den sovende babyen.
Så jeg gjorde, og idet jeg åpnet vinduet så jeg et GIGANTISK monster rett i hvitøyet!!
Monsteret bare sniddet de gyldne hårlokkene mine og FLØY inn i stua!
WHAAAAAT?!?!?
Flygende monster eller småfugl eller hva det nå var er IKKE på lista over ting som er velkomne her.
Sorry, men DER går grensen - flyinteressert eller ikke.
Og jeg skreik.
HØYT.
Og løp.
At det primalskriket ikke vekket babyen er jo bare helt utrolig.
Eller egentlig vet jeg ikke om jeg vekket babyen, for jeg forlot den der den lå, hylte videre, løp ned i kjelleren og inn på barnerommet - det var nærmest og tryggest.
Så der lå jeg da, under guttungens seng, døra var barrikadert (jeg mener å huske at det stemmer), og prøvde å slutte å hyperventilere. Telefonen hadde jeg utrolig nok fått med meg i kampens hete, så jeg fikk ringt mannen. FUGLEELSKEREN. Han heiv seg i bilen (jeg tror det var mer for å se en liten blåfugl som hadde fløyet gjennom vindu gjennom vindu, enn for å redde en kvinne i nød).
Samtidig ringte telefonen, og det var barnehagen.
De fortalte at gutten hadde falt ned fra stolen og knukket en tann.
Jeg lovet selvfølgelig å komme og hente han med en gang.
Jeg måtte bare få mannen hjem først. For å klarere området og lose meg trygt ut av faresonen.
Han var der plutselig. Supermannen min. FUGLEELSKEREN.
Han saumfarte huset nøye, rom for rom, slik at hans utkårede trygt kunne komme frem fra gjemmestedet under sønnens seng.
Det var bare det at han fant ingen fugl!!! Eller monster!!!
Det var tomt!
Tilsynelatende mener nå jeg...
For HVOR var dette monsteret av en inntrenger da?
HVOR???
Noen eksempler på scenarioer:
Fuglen gjemte seg under dyna til den tilsynelatende sovende babyen.
Altså turte jeg ikke røre hverken dyne eller baby.
Ikke nærme meg engang.
Eller fuglen kunne ha gjemt seg under senga vår.
Altså jeg turte ikke sove.
Fuglen hadde kanskje hoppet i do?
Altså har jeg helt siden den gang stått ved siden av doen, klar til å rømme, når jeg åpner dolokket.
Jeg setter meg IKKE på en do uten å sjekke at det ikke er en fugl der.
Eller hva med den tidligere omtalte kjellerboden?
Et fuglemonster innerst der inne - død eller levende - jeg vet ikke hva som er verst.
Kanskje har den rukket å spise seg enda mer gigantisk for eksempel.
Så jeg lar døra stå åpen litt før jeg går inn, bare sånn for å gi den sjansen til å fly ut før jeg går inn.
Og det vinduet....DET vinduet...det krever rett og slett sikkelig mental forberedelse før åpning.
Fortsatt.
Nesten seks år etterpå.
Hei, jeg heter Hege. Jeg er redd for fugler.
Er DU redd for fugler?
